Forfatteren - bistandsarbeideren - fagforeningslederen - skiløperen - gründeren - mamma til to livlige gutter

Hei, jeg er Siri...

Jeg vokste opp på Jar, rett utenfor Oslo. Etter mange år i Oslo flyttet jeg tilbake til Jar for noen få år siden, til gamle trakter, like ved mine foreldre og min søster og hennes familie. Her bor jeg med min egen lille familie, som alenemor med mine to sønner på 0 og 8 år.

Det jeg er litt kjent for er som forfatter og som skiløper. Jeg var på landslaget i ung alder etter to gull i junior-VM i 1991. Etter mange spennende år utenfor idretten gjorde jeg comeback i 2006 og var tilbake i verdenstoppen i sprint. I mellomtiden studerte jeg i USA, Korea, Kenya og Mexico. Min første jobb etter studiene var 3 år i Accenture, så kom min første bok "Sporet fanger", før jeg begynte med bistand i Norad. I Norad jobbet jeg i nesten 10 år med bistand, blant annet i Malawi, Palestina og Pakistan. Der ble jeg i en årrekke valgt som fagforeningsleder for ansatte i Norad. Det var fint å jobbe med å bekjempe fattigdom, og å hjelpe kollegaer gjennom omstillinger.

Så var jeg tilbake i skimiljøet, som jeg hadde savnet og opplevde et eventyrisk comeback. Herlig var det å fly på ski og også kjenne seg så velkommen tilbake etter så mange år, og etter en ærlig og rå fortelling i boken "Sporet fanger". Etter comebacket på ski startet jeg skiskole, i starten ved siden av jobben i Norad, sammen med skivenner fra skimiljøet. Etter et par hektiske etableringsår i 2009-2010, har det vært gøy og fleksibelt å være egen sjef hjemmefra med korte dager utenom skisesongen, kontakt med skivenner og masse tid til min sønn. Nå har jeg gjort meg helt overflødig i eget firma og lurer på hva jeg skal gjøre når fødselpermisjons-tiden med minstemann snart løper ut...

Siden 2013 har jeg levd den livsstilen jeg drømte om da jeg sto på de første årene som gründer, nemlig en fremtid med masse tid til å leve og det jeg også drømte om - å få barn og være med dem.

Kanskje er det snart tid for å jobbe litt. Jeg savner et miljø å komme til daglig etter så mange år, men jeg er nok blitt litt bortskjemt med rolige dager, og guttene som er viktigst for meg!